Uførepensjon - for varig uføre som er mellom 18 og 67 år

Formålet med reglene om uførepensjon er å sikre inntekten for de som har fått inntektsevnen/arbeidsevnen varig nedsatt på grunn av  sykdom, skade eller lyte. Det vil si: Sikre økonomisk dem som av medisinske grunner har varig nedsatt evne til å skaffe seg inntekt. For hjemmearbeidende skal uførepensjonen kompensere for tapt evne til å utføre arbeid i hjemmet.

Det er ganske strenge vilkår for rett til uførepensjon etter folketrygdloven. (Man kan ha krav på uførepensjon etter en tjenestepensjonsordning. Dette må du i tilfelle ta opp med den pensjonskassen du er medlem av eller med arbeidsgiver).

For å få varig uførepensjon kreves sterk tilknytning til Norge. Hovedregelen er at man må ha vært medlem i folketrygden i minst tre år i tiden like før man ble ufør. Dette gjelder likevel ikke de som er innvilget flyktningestatus. Det er også andre unntak. Botidskravet senkes fra tre til ett år for de som er blitt uføre før fylte 26 år og var medlem da de ble uføre og for de som etter de fylte 16 år har vært medlem i trygden med unntak av maksimum 5 år. (Det siste vil gjelde nordmenn som har hatt noen års opphold i utlandet).

Videre er det krav om at det må foreligge varig (langvarig) sykdom og en anerkjent medisinsk diagnose. Både psykiske og fysiske lidelser anerkjennes som sykdom. Det gjør også alkoholisme og narkomani. For at varig uførepensjon skal kunne innvilges stilles det enda flere krav. Er man syk og ikke kan arbeide, må sykdommen være hovedårsaken til nedsettelsen av inntektsevnen/arbeidsevnen. Før uførepensjon kan innvilges, må man også ha vært villig til å gjennomgå vanlig behandling for sykdommen og villig til å prøve ut attføringstiltak. Attføring kan bare unnlates der det er åpenbart hensiktsløst.

Videre er det bare aktuelt å få uførepensjon når inntektsevnen/arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten. Det foretas en helt konkret vurdering av inntektsevnen når det vurderes om det skal gis pensjon og om det skal gis hel eller gradert pensjon.

Når man får innvilget pensjon og har hatt pensjon i ett år, kan man tjene inntil 1 G (pr. 1.5.08: 70 256) uten at dette påvirker pensjonen. Uførepensjon beregnes som alderspensjon. Uførepensjonen skal i prinsippet svare til den alderspensjon man ville fått.

Pensjonen består av de samme deler som alderspensjon, og man mottar enten minstepensjon (grunnpensjon pluss særtillegg) eller grunnpensjon og tilleggspensjon. Pr. 1.5.08 utgjør en mistepensjon kr 11 358 pr. måned, mens de som har tilleggspensjon vil motta mer. Hvor mye mer varierer.

Det som er avgjørende for rett til tilleggspensjon er om man minst har fått godskrevet pensjonspoeng i 3 år. Størrelsen på tilleggspensjonen er avhengig av hvor mange år man har vært i arbeid/fått godskrevet pensjonspoeng og hvor mye man har tjent.

For at man skal stilles på samme linje som en alderspensjonist, må det gjøres noen grep. Det er derfor innført regler om at man regner med forventet trygdetid og fremtidige pensjonspoeng og poengår - altså antall år man får godskrevet pensjonspoeng - her: pensjonspoeng og poengår man ville fått dersom man ikke var blitt ufør. Her vil det være avgjørende om man var i jobb da arbeidsuførheten inntraff.

De som ikke har opparbeidet rett til tilleggspensjon vil ellers få minstepensjon.

De som er født uføre eller får arbeidsevnen nedsatt med minst 50 % på grunn av skade, lyte eller varig sykdom før fylte 26 år , har en særrett og får garantert tilleggspensjon. Fra 1.5.08 er stønaden til unge uføre 2,44 G som utgjør kr 171 425 i året.

Uførepensjonister som forsørger ektefelle og/eller barn kan få forsørgertillegg.

Uførepensjonen er skattbar inntekt, men den uførepensjonerte får automatisk skattefradrag (særfradrag).

Man beholder vanligvis pensjonen om man flytter utenlands, men dette må avklares med NAV lokalt.